Hvordan lære det du ikke kan, så du kan gjøre det du vil (vær ræva i starten)
En av de største barrierene til knuste drømmer, er mennesker som gir opp fordi de ikke vet hvordan de skal få det til. Ikke la det bli deg.
Noe magisk skjedde i mitt liv da jeg lærte å lære. Når jeg lærte å utvikle ferdigheter og gjøre ting jeg ikke hadde peiling på, begynte ting å skje i livet mitt.
Jeg har lyst til å gjøre dette praktisk og gi deg konkrete steg du kan bruke.
Når jeg begynte å ikke bare lære kunnskap, men også trene på det og bruke det i livet mitt, var det da ting begynte å skje.
Så hvis du har lyst til å være med nå, kan du finne noe du har lyst til å utvikle eller bli bedre på, selv om du kanskje ikke har peiling på hvordan du skal gjøre det.
Det er kanskje mest effektivt hvis du er skikkelig dårlig på det.
Jeg synes det er motiverende at du ikke trenger å kunne noe for å starte med det du har lyst til å gjøre. Når du lærer det jeg skal lære deg nå, kan du gjøre mer av det du vil, fordi du forstår hvorfor du lærer ting og hvordan du kan bruke de samme prinsippene i ditt eget liv.
Jeg skal bruke et eksempel på noe jeg var skikkelig dårlig på, som jeg ikke visste hvordan jeg skulle gjøre, og så gjør vi dette sammen.
Vi skal ha en artig økt hvor du skal få forståelse for at du kan gjøre mer enn du tror når du begynner å ta stegene som fører deg dit du vil være.
Jeg blir veldig gira når jeg snakker om dette, fordi det har hjulpet meg utrolig mye.
En av de største barrierene jeg ser i menneskene jeg coacher og meldinger jeg får på Instagram, er den enorme barrieren for å komme i gang med ting.
Jeg synes det var ubehagelig å ikke mestre noe. Når jeg ser tilbake på hvordan livet mitt var for noen år siden, husker jeg at en av mine største frykter var å starte med noe fordi jeg var redd for å føle meg dum.
Hvis jeg ikke fikk det til på første forsøk, var jeg ikke giret på å fortsette. Jeg ville ikke at folk skulle se at jeg var dårlig.
Det er fascinerende, for det å se dårlig ut og være villig til å være dårlig, er noe av det som kanskje har hjulpet meg mest i livet.
Hvor mange ting har du utsatt eller satt på vent fordi du ikke har funnet ut hvordan du skal gjøre det?
Hvor mange av de tingene hadde vært dritfett å lære, ta i bruk, forstå og gjøre mer av?
For meg startet det med et ønske om å lære og mestre ting.
Jeg ble så glad i å lære at jeg glemte å trene og gjøre, noe som egentlig er det viktigste.
Jeg blir ikke bedre av så svømme ved å lese om svømming.
For eksempel ønsket jeg å holde foredrag. Jeg så mennesker som inspirerte andre gjennom å formidle, prate, stå på en scene, eller sitte i en podkast.
De som kunne formidle, kunne gi videre kunnskap som hjalp dem. Det startet for meg fordi jeg ville gi videre kunnskap som hjalp meg. Jeg var på et lavpunkt i livet mitt, og mental trening og fokus hjalp meg med å snu mitt eget fokus.
Når jeg lærte disse tingene, åpnet det en helt ny verden, og det ville jeg gi videre. Men hvordan?
Frykten for å starte
Problemet var at jeg ikke hadde peiling på hvordan jeg skulle starte. Jeg var redd for å snakke med folk jeg ikke kjente, noe som var en av mine største frykter. Jeg hadde litt erfaring fra skolen, hvor jeg holdt noen presentasjoner, men grunnlaget var ekstremt tynt.
Forberedelse gikk ofte slik:
Ringe noen av kompisene mine.
Spørre om hvilket fag vi hadde presentasjon i.
Lese 15 minutter i boken om dette tema.
Håpe på det beste.
Min assosiasjon til å presentere og formidle var basert på disse opplevelsene. Ikke spesielt lovende!
Ønsket om å bli bedre startet med å innstille hjernen min på å lete etter helt andre ting.
Fokuset mitt skiftet fra å sitte og ta inn kunnskap til å finne ut hvordan jeg kunne lære meg å formidle.
Jeg hadde en stor drøm om kanskje å kunne leve av det, i stedet for å ha en jobb jeg ikke hadde lyst til å ha, eller studere noe jeg egentlig ikke ville.
Jeg hadde en motivasjon og en mening med det jeg ville lære. Du trenger ikke en dyp mening med det du vil lære, det kan være noe så enkelt som at det virker spennende, og det er mer enn nok.
I det øyeblikket du går fra å bare lese om noe til å begynne å trene på det, begynner ting å skje.
Jeg begynte å bli nysgjerrig igjen. Ikke bare på budskapene som ble fortalt, men på ferdigheten jeg ønsket å utvikle.
Å formidle og fortelle historier er en ferdighet, ikke noe du er født med. Jeg trodde at noen var naturlige formidlere, mens jeg ikke var det.
Men jeg innså at formidling er noe du kan utvikle gjennom trening. De fleste ting kan du det.
Når jeg ble nysgjerrig på ferdigheten, forsto jeg at det var noen steg jeg kunne ta for å bli bedre. Den tidligere versjonen av meg hadde ikke mye forståelse eller selvtillit i formidling, men jeg bestemte meg for å begynne å trene og se hva som skjedde.
Når du begynner å trene på noe, ser du hva du er i stand til å gjøre.
Hvis du tror du ikke kan noe, gidder du ikke engang å prøve.
Så mange ting har du kanskje ikke lært fordi du ikke har prøvd.
Hjernen vår er formbar, og når du øver på noe nytt, begynner hjernen å lage forbindelser.
Fra ekspert til student
Jeg skjønte at mitt første skifte i fokus måtte være fra å ville være en ekspert til å være en student.
Når du er en student, er kravene til deg lave, og du kan senke skuldrene og fokusere på læring. Det er det som forventes av deg.
Jeg sammenlignet meg selv med store formidlere som hadde mange års erfaring. Når jeg begynte å studere dem, så jeg at de også var dårlige i starten.
Det ga meg håp og tro. Jeg skjønte at hvis jeg skulle bli god til noe, måtte jeg trene på det.
Jeg måtte senke forventningene og fokusere på læringen.
Jeg husker mitt første foredrag, og det var ikke var spesielt bra. Jeg øvde litt på formidling hjemme og trente foran speilet, noe som var kleint og grensesprengende for min del.
Jeg oppsøkte også mennesker som kunne hjelpe meg, spesielt to mentorer som var veldig gode på formidling. Anja og Ivar. De var råe på formidling, og de sa seg villig til å hjelpe meg, siden jeg hadde en drøm om å leve av det og de likte at jeg ville gi videre det jeg hadde lært.
En av de første gangene jeg ble utfordret av Anja, ble jeg bedt om å si noe foran et håndballag. Hun spurte om det var noe jeg ville lagt til på lagsamlingen.
Jeg frøs. Hjerneteppe kom. Jeg åpnet kjeften, men aner ikke hva jeg sa. Men! Jeg sa noe! Jeg grep muligheten, selv om det var laaaangt utenfor komfortsonen. Det ga meg en følelse av at jeg bidro likevel. At jeg var på vei.
Når jeg ser tilbake på starten, ser jeg at jeg kunne starte så dårlig og likevel ende opp med å ha formidling som en jobb i dag.
Det var akkurat sånn det skulle være i starten.
Hvis du føler deg dårlig i starten, er det helt normalt. Hjernen din er formbar, og med trening kan du lære og utvikle deg. Det handler om å være en student og senke forventningene i starten, slik at du kan fokusere på læringen og prosessen.
Mitt første foredrag var ikke spesielt bra. Jeg spurte han som hadde booket meg inn (min tidligere juniorlagstrener på fotballen), og jeg fikk et ærlig ig herlig svar om at:
"Jeg har nok sett bedre.”
Jeg ble stolt. Det var en ærlig tilbakemelding som var litt kjip å høre, men jeg fortsatte å trene og utvikle meg likevel.
Det viktigste er å starte, være villig til å være dårlig i starten, og fortsette å trene og lære. Det er da du skaper deg erfaring.
Det kunne smelt i magen, men det gjorde ikke det fordi jeg hadde lært at det er sånn det skal være i starten.
Jeg skal være dårlig.
Jeg skal ikke ha masse gode tilbakemeldinger i starten.
Hvis jeg får det, okei. Fint.
Kanskje ting er naturlig for meg.
Kanskje ting flyter.
Men jeg har aldri opplevd at noe var enkelt i starten, og at det har fortsatt å være det etterpå. Jeg har trengt å jobbe for alt jeg kan.
Jeg trengte påminnelsen om å være en student, sånn at jeg ikke jaget bekreftelse og anerkjennelse fra andre, istedenfor det viktigste: vekst.
Wax on, wax off
Hvis du har sett Karate Kid, så er det den eneste beskjeden han får i starten av sin mentor. Wax on, wax off, fordi det er basics i det han trenger å lære seg for å bli god i karate.
For ham virket det veldig meningsløst. Han gjorde monotone ting hele tiden for å bygge repetisjoner og mestre basics. Etterpå fikk han lære og utvikle seg, etter at han hadde en grunnmur.
I formidling visste jeg ikke engang hva basics var. Så ræva var jeg i starten. Det virket gresk å se på det som noe JEG kunne lære.
Jeg som ikke turte å snakke med folk jeg ikke kjente. Jeg som alltid gruet meg til muntlige presentasjoner på skolen. Jeg som ikke turte å se på meg selv som en formidler engang.
Jeg visste ikke hvordan jeg skulle bygge opp en historie eller formidle de første gangene.
Ferdighetene var elendige også. Jeg hadde masse hjernefis (eeeh… eeeeh…), gikk frem og tilbake, og turte ikke ha øyekontakt med noen de første gangene.
Ja, det var så ille at en venninne av meg, som skulle ta bilder på et foredrag jeg holdt, ikke hadde et eneste bilde å se meg på, fordi jeg gikk så mye frem og tilbake at jeg ikke klarte å stå stille. Fordi jeg var nervøs og ikke følte meg komfortabel på scenen.
Feilen jeg gjorde i starten var at jeg hadde lyst til å forbedre hundre ting på en gang. Jeg ville bli bedre på kroppsspråk, toneleie, historiefortelling, bruk av salen, og mange andre ting.
Når jeg lærte, følte jeg på mer og mer press til å lære fler og fler ting.
Etterpå følte jeg meg skikkelig dårlig fordi jeg ikke så noen fremgang. Det føltes uoppnåelig og umulig i starten. Hvordan i alle dager skal jeg bli bedre på dette?
Jeg følte meg som Bambi på glattisen. Jeg hadde enda ikke klart å reise meg en eneste gang.
Det kommer til et punkt hvor du ser at ting går dårlig, og du vil at det skal bli bedre. Du vil ikke holde deg på det nivået hvor du føler deg dårlig. Hvordan reise deg opp og kjenne at du får fremgang?
Jeg lærte noe av mentoren min Anja, som transformerte måten jeg så læring på. Hun var veldig på å utvikle ferdigheter, og hun var avhengig av det i jobben sin som profesjonell håndballspiller på høyeste nivå.
Når jeg studerte fokuset de hadde på trening, kunne jeg se at de hadde tydelig fokus på hva de ønsket å utvikle, hva de andre rundt kunne hjelpe med (gi tilbakemeldinger), og en tydelig evaluering etterpå: hva fungerte og hva kan gjøres bedre neste gang?
En modell kan se slik ut:
Et tydelig mål (hva vil jeg bli bedre på?)
Trening med fokus (tren godt uten distraksjoner)
Tilbakemeldinger (for å sikre et godt fokus underveis)
Evaluering av økten (hva lærte jeg? Hva kan bygges videre på)
Utvikling til neste gang (1 ting jeg kan ha fokus på neste gang)
Jeg brukte disse stegene til å utvikle formidlingen min. En øvelse som hjalp meg var 3-1-metoden, som Anja hadde lært fra sin idrettspsykolog.
Den går ut på å finne 3 ting som fungerte bra + hvorfor, og 1 ting å forbedre til neste gang + hvordan.
Dette fokuset endret måten jeg så trening på. Det hjalp meg å se hva som fungerte, og bygge selvtillit.
Jeg begynte å se at jeg ikke var helt ubrukelig, og kunne finne glede i å se bevis på fremgang.
Jeg pushet hjernen min til å finne positive ting å bygge videre, for dette var overhodet ikke naturlig for meg.
Dette fokuset var jeg nødt til å trene, sånn at jeg ikke gravde meg selv ned når ting ikke gikk etter planen.
Når jeg fant ting som fungerte, fikk jeg også en artig bieffekt: selvtillit.
Jeg begynte å se hvordan jeg ble bedre på få ting. Jeg begynte å glede meg over tilbakemeldinger fra andre, og så på dem som gaver til å bli bedre.
Jeg hadde fokus på å stå mer rolig på scenen, ta pauser, og snakke langsommere. Jeg fortsatte å trene. Valgte få ting å ha fokus på.
Det ble lettere å se fremgang når jeg hadde fokus på få ting over tid.
En annen ting som hjalp meg i starten var at jeg hadde mentorer som kunne gi meg feedback.
Jeg inviterte dem med på foredrag, og ba om tilbakemeldinger på hva jeg kunne gjøre bedre. Dette hjalp meg å se tilbakemeldinger som gaver til å bli bedre, ikke som kritikk.
Jeg begynte å fokusere på hva som fungerte, og hvordan jeg kunne utvikle meg.
Til slutt fikk jeg et helt annet syn på læring. Jeg så det som en prosess som hjalp meg nærmere det jeg ønsket å oppnå.
Jeg kunne glede meg over læring, være nysgjerrig og utforskende. Jeg sammenlignet meg selv med forrige gang jeg formidlet, ikke med andre som hadde gjort det i mange år.
Det er et godt råd:
ikke sammenlign ditt første kapittel med noen andres tjuende kapittel.
En av de siste tingene som hjalp meg var å se på læring som noe gøy.
Jeg lærte å sette pris på tilbakemeldinger, ha fokus på få ting, og ikke ta det så forbanna seriøst.
Når du har det gøy, er læring morsomt. Senk forventningene, plukk ut få ting å utvikle, og se tilbakemeldinger som gaver.
Fortsett reisen og ha det gøy. Over tid vil du se massiv utvikling.
Jeg har faktisk aldri møtt noen som har sagt at det å gjøre ting mer alvorlig og seriøst hjelper de masse med utvikling og motivasjon.
Hva ønsker du å lære deg for å gjøre mer av det du vil? Velg ut noe, og hold fokus over tid. Når du lærer, fortsetter å utvikle deg, smiler og har det gøy - vil du også skille ut masse godfølelse på veien.
Hjernen skiller ut dopamin (et deilig hormon som gjør at vi føler oss bra) på VEI til mål, ikke når vi når målene. Derfor er det læringen som gir deg mest godfølelse, ikke bare det å komme i mål.
Se på det som en gave fra naturens side. Den elsker at du skal lære og vokse gjennom livet. Det gir mening, glede og en mulighet til å se hva som bor i deg.
Hva ville skjedd om du så på tingene i livet du ville få til som muligheter til å lære og vokse som person?
Jeg vet du er klar for å ta det neste steget.
Det er noe som heter at kunnskap du faktisk bruker, blir kalt for ekte visdom.
Ta det i bruk. Ta action. Ha det gøy.
Og se hva som skjer for deg.
Jeg heier på deg!
Marius Sørlie
@mariussoerlie
Når du er klar for å trene fokus, er dette 3 måter jeg kan hjelpe deg:
#1 Boken min Unføkk ditt fokus: Lær deg hvordan du kan bryte fri fra andres forventninger, følge hjertet og bli fokusert på det som virkelig betyr noe.
#2 Treningssenter: Få tilgang til mental trening og personlig utvikling, i tillegg til et fellesskap som støtter deg i Heart Mentality. Jeg er medgründer og fokustrener her.
#3 1-1 Fokustrening: Lær deg å sette fokus på det som betyr noe, ta modige valg og få støtte og oppfølging over tid med meg som din personlige fokustrener.