Jeg elsket å spille fotball, men mistet gleden. Det kunne vært unngått. Heldigvis finns det måter å jobbe med det mentale på - og finne tilbake motivasjonen.

Derfor vil jeg vise deg hvordan du kan skifte fokuset ditt, kjenne på mer mestring, bli mer modig, ikke henge deg så sykt mye opp i feil og takle motgang på en bedre måte.

De tingene som jeg skal lære deg i den treningen handler om hvilket mindset du har i møte med ulike ting som du opplever, i spesielt i møte med deg selv.

Så jeg tenkte å dra opp slidesene jeg hadde på et foredrag jeg nettopp holdt i Bergen for trenere i et idrettslag og dele noen av de viktigste punktene som jeg pleier å ha i foredragene mine.

Jeg fikk kjempefine tilbakemeldinger og flere sa til meg etterpå at de ville at jeg skulle snakke om dette med fler.

Jeg blir veldig glad av det, men samtidig så blir jeg også tankefull.

Hvorfor er ikke denne kunnskapen mer tilgjengelig?

Hvorfor er det ikke flere som vet at vi har et fokus, at vi kan styre det, at vi kan støtte utøvere, og at vi kan støtte mennesker i møte med utfordringer og krevende situasjoner?

Jeg tror at det er en kompetanse som virkelig kan heve, ikke bare det du gjør, men det kan gi deg mer glede, det kan gi deg mer energi, det kan gjøre at du trives bedre i det du gjør.

Og for meg så er det kjempeviktig. Jeg tror på at når vi gjør det gøy, og vi legger til rette for en omgivelse, der vi ikke trenger helt til å være så seriøse og så alvorlige, så kan vi være en omgivelse hvor vi kan vokse. H

vor vi virkelig kan få ut potensialet vårt og kose oss samtidig.

Jeg sleit veldig mye med fokuset mitt når jeg spilte fotball, og klarte ikke å tro på meg selv. Mitt største ønske er at det ikke skal skje med andre som sliter med det samme.

Så med det, så tenkte jeg å ta deg med inn på foredrag med meg.

Jeg tar opp noen slides som jeg pleier å snakke om, deler noen av de beste strategiene og verktøyene som jeg pleier å gi videre, som mange sier er veldig nyttig å lære seg.

Klar? Let’s go!

Du har en kameralinse

Jeg pleier å starte mine foredrag med å dra fram kameralinsa, og jeg er veldig glad i den kameralinsa. Den ga meg en måte å forstå fokuset mitt på.

Jeg tenkte sånn, oi, jeg har et fokus, og jeg kan trene det fokuset!

Det er jo ganske digg. Og det ga meg håp. Det ga meg troen på at faktisk kunne endre meg. Og du kan endre fokuset ditt veldig kjapt.

Hvordan trene det? Jo, prøv dett:

Tenk på hva du irriterer deg for.
Tenk på en gang du hadde det gøy.

Og bare ved å stille de spørsmålene der så begynner fokuset ditt, din kameralinse, å lete i ulike steder i hjernen og du vil kjenne på ulike typer følelser basert på det du bestemmer deg for å fokusere på.

Så det vi er bevisst på kan vi også styre fokuset vårt mot. Det er her du starter jobben med å endre fokuset. Ikke fortsette i et gammelt og kjipt mønster.

Når jeg spilte fotball for eksempel, så var ikke jeg bevisst på at jeg gravde meg ned i feil, eller bevisst på at jeg tenkte på en måte som ikke ga meg selvtillit.

Det var bare noe som skjedde helt uten at jeg tenkte på det.

Derfor gjorde jeg det hele tiden, fordi jeg ikke hadde lært at jeg hadde et alternativ.

Hvis en utøver bare fokuserer på feil og mangler, men ikke klarer å ta inn det de allerede har av ferdigheter, så kan det være vanskelig.

Da kan det være krevende å tro på seg selv, fordi du er så opphengt i et annet fokus som ikke tar deg nærmere det du egentlig vil skal skje.

Så er det (heldigvis) også sånn med fokuset at det vi har fokus på blir tydelig og klart, men så er det også ting som er blurry. Dette er ekstremt viktig å huske på.

Det som er blurry, er ofte der vi kan finne gull, det er ofte der vi kan finne læring, mot styrke, til å prøve igjen til å bli modigere, til å se ting annerledes.

Det er noe som jeg brenner for at du skal lære deg.

Vi forsket på hva idrettsutøvere selv opplevde

Anja Hammerseng-Edin og jeg skrev i 2017 en bok som heter Talentets Indre Kamp.

Måten vi skrev den på, var at vi reiste rundt i hele landet, holdt massevis av foredrag, og stilte spørsmål til utøvere, trenere og foreldre.

Spørsmål som:

Hva skulle du ønske treneren din visste?
Hva skulle du ønske foreldrene dine visste?
Hva er det du er litt redd for i forhold til idretten din, men du kanskje ikke helt tør å si?

Vi fikk haugevis av svar. Og oppdaget noe spennende.

Vi fant ut at det er mange som bærer på tanker, følelser og står i krevende situasjoner, men som ikke våget (eller visste hvordan) dele det.

Derfor kalte vi denne boka for talentets indre kamp.

De har ikke lært seg verktøy for å håndtere det, og derfor skrev vi den.

Vi ble også intervjuet på God Morgen Norge i forbindelse med lanseringen. Her kan du se innslaget på TV2. Jeg hadde gledet meg til å hilse på Wenche som sto på kjøkkenet, men akkurat den uken vi har der, hadde hun en av sine få ferieuker.. Heldigvis var jeg ved godt mot likevel!

Funnene fra boken

På neste slide drar jeg ut hovedfunnene som vi gjorde fra boka når vi reiste land og strand og gjorde research. Vi fant kjennetegn og mønster som gikk igjen de fleste steder.

Det vi fant ut, samsvarer også veldig godt med forskningen på mindset.

Du har to ulike hovedgrupper (selvsagt ikke svart/hvitt, men tendensen til en av de gikk ofte igjen).

Den ene gruppa har veldig fokus på resultater. Den ene gruppa er veldig opptatt av å bevise at de er gode nok.

De har veldig lyst til å få gode tilbakemeldinger, høre at de er flinke, og kan synes at det er litt krevende hvis de ikke får tilbakemeldinger og skryt.

Hvis de ikke er flinke, så kan de begynne å kjenne litt på «Oi, hvem er jeg da?» Hvis ikke jeg var banens beste, hvis ikke jeg var den som bærte laget mitt i dag, hvem er jeg da? Er jeg ubrukelig? Er jeg ræva?

De er også veldig gode til å sammenligne seg med andre, og hvis de ikke føler at de lever opp til hvordan andre gjør det, så kan de sammenligne seg selv og tenke at de er dårlige.

De har ofte høye skuldre i konkurranse, de tar ting mer seriøst, mer alvorlig, de kan bli veldig anspente, og det er også noe som gjør at mange mister gleden.

Når du har med deg frykten for å ikke være bra nok lenge nok, så blir du anspent over lang tid, og det kan føre til at du får skader, du kan slite med å sove, og det kan kanskje bli en kjip opplevelse.

Og så er det veeeeeldig godt å vite at selv om man havner der, ser vi at det er noen andre utøvere som også som har et litt annet fokus.

De driver med samme idretten, men fokuset er annerledes.

Og hva er det som skjer der? Jo, vi så at det var en gruppe som hadde mye mer fokus på å ha det gøy.

Anja og jeg også intervjuet alle de beste håndballspillerne i Norge og spurte de hva som er hemmeligheten til at de ble så gode. Vi så egentlig ikke noe sammenheng mellom hva som var fellesnevneren - bortsett fra en ting.

De syns alle at det de gjorde - var gøy.

Når de synes det er gøy, så legger de også ofte inn mer innsats.

De er også mer åpne for å utfordre seg. Hvis jeg synes det er gøy, og jeg gjør det fordi jeg liker å gjøre det, så får jeg ofte lyst til å utfordre meg. Ikke unngå det.

Og det betyr ikke at de ikke blir skuffet, eller synes det er kjipt å tape eller mislykkes. Jo, jo. De synes det er kjipt å tape, og kjenner på de følelsene der også!

Forskjellen er at de henger seg ikke opp i det for lenge.

De klarer å komme seg videre. De klarer å kjenne på takknemlighet for det de gjør.

De har det ofte mer gøy, og de har også mye mer fokus på å bidra for laget.

De tenker ikke bare på seg selv, at jeg og jeg skal opp og fram, men de tenker ofte på:

Hvordan kan jeg hjelpe de andre på laget?

Hvordan kan jeg være en god utgave av meg selv, slik at jeg kan støtte, backe og være der for de andre også?

Disse utøverne blir også inspirert av andres suksess.

Det går en fin linje mellom det å sammenligne seg selv på en måte som gjør at det blir negativt fordi du får en dårlig følelse (resultatfokus), og det å bli inspirert av andre og se noen lykkes og tenke, “wow, hvordan gjorde du det der? Det vil jeg også lære!”

Vi så også at de hadde et større læringsfokus De hadde mye mer fokus på at de trengte å legge ned innsats, at de trengte å lære ting, og det var sånn de ble bedre.

Og det er samsvar veldig godt med en forskning som Dr. Carol Dweck har gjort på fixed og growth mindset.

Fixed mindset, det er noen som er veldig fikserte. Jeg pleier å ha en hengelås som symbol på det fikserte tankesettet.

Der handler det ofte om at det er enten eller. Enten så er jeg god, eller så er jeg ikke god. Jeg er bare født sånn og blitt sånn.

Det er krevende å jobbe for ting, prøve ting igjen, fordi da føler jeg meg dum og ubrukelig for at jeg ikke får rask fremgang.

Men så har du også growth mindset, som var den gruppa som likte å legge ned innsats, lære og utvikle seg, og som i tillegg syntes det var gøy.

Ønsker du å lære mer om mindset, kan jeg anbefale boken til min gode kollega, Tim Rudi Veiteberg. Den er bunnsolid og heter “Det ingen lærte meg om mindset”.

Kraften av nysgjerrighet - viktigere enn råd?

Vi snakket også med foreldre, samlet inn anonyme lapper fra utøvere, og arrangerte noen workshops i treningssenteret vårt. Anja tok med spillerne, jeg tok med foreldrene ut, og så gjorde vi en veldig kul øvelse.

Dette er en øvelse som du også kan gjøre med ditt lag. Vi fikk spillerne til å skrive på lapper hva de ønsket at foreldrene deres visste. Deretter krøllet de den sammen og la den i en haug.

Jeg tok med meg lappene inn til foreldrene.

Kanskje en av de beste rådene jeg kan gi for å støtte en utøver? Vær der for dem. Vær nysgjerrig. Ikke tro du vet hva de opplever.

Når vi møtte den gruppen, så var vi nysgjerrige på spillerne. Hva er det dere egentlig føler? Noen ganger er det vanskelig å ha tillit til at de bare deler ting.

Spesielt når det er flere sammen. Det er ikke alltid like lett å rekke opp hånden og dele ting som er litt tøft. Det er tilogmed vanskelig å åpne seg opp for de nærmeste venne sine noen ganger. Derfor gjorde vi det anonymt.

Jeg fikk med meg lappene, og så stilte jeg det samme spørsmålet til foreldrene. Jeg sa:

"Jeg har noen lapper her. De har svart på hva de skulle ønske dere visste. Hva tror dere står på disse lappene?"

Så fikk de tenke litt og snakke litt sammen, og så kom de med noen svar.

“Ja, kanskje det handler om skole eller andre ting som de synes er litt vanskelig. Kanskje det er litt mye press.”

Ja, noen opplevde dette. Men svarene som faktisk sto på lappene overrasket mange.

Det var også heeeelt andre ting som dukket opp.

"Jeg skulle ønske foreldrene mine visste at jeg ønsker at de kunne være der på flere kamper.
“Jeg skulle ønske foreldrene mine visste at jeg har begynt å dra på fest, og der er det noen som driver med ulovlige, og jeg vet ikke hvordan jeg skal forholde meg til det.”
“Jeg skulle ønske foreldrene mine visste at jeg ikke har lyst til å drive med idretten jeg gjør.”
“Jeg skulle ønske foreldrene mine visste at jeg er glad i dem og prøver mitt beste."

Vi fikk så ærlige og direkte svar, og jeg synes det var spennende å se. For det var en forskjell mellom det foreldrene trodde, og det utøverne faktisk opplevde.

Jeg husker spesielt en gang etter en slik økt hvor en far bort til meg og sa:

"Veldig bra dette her. Jeg har prøvd så mye å nå gjennom til datteren min, hun er 15 år, men jeg klarer ikke å nå frem. Jeg skjønner ikke det her, det er helt håpløst."

Jeg spurte: "Hvordan tar du samtalen da? Hva sier du?"

Han svarte: "Jeg pleier å starte med 'Da jeg var ung, så gjorde vi sånn og sånn,'

Da sa jeg raskt: “Stopp, stopp, stopp, stopp!".

DER mister du datteren din.

Det er noen år siden du var ung. Det er ikke sånn lenger. Det er andre omgivelser, et annet samfunn, andre utfordringer de står ovenfor. Det kan være krevende å sammenligne deg selv før teknologien, før Snapchat, før gruppepress, med alt det unge mennesker opplever i dag. Presset de har på seg selv nå er enormt.

Det hjelper ikke alltid bare å si: "Da jeg var ung, gjorde vi sånn og sånn. Kan du ikke bare…?"

Fordi de kan ikke bare. De er vokst opp med mobilen og det er en helt annen tid nå enn før. Vi trenger en annen tilnærming.

Og aller viktigst trenger vi nysgjerrighet.

Være nysgjerrig på hva de egentlig opplever. Dette er noe jeg tar opp bevisst, fordi jeg ønsker at vi skal være mer nysgjerrige. Når en utøver opplever vanskelige ting, trenger de ikke alltid gode råd eller at noen skal fikse dem med alle rådene sine.

Noen ganger trenger de bare å kunne snakke om det, dele det, bare å vite at de har et sted hvor de kan snakke om ting uten å holde alt inne. Uten å prøve å fikse alt.

Jeg anbefaler å være nysgjerrig, stille flere spørsmål enn å komme med antakelser, så kanskje dere kan få til litt andre typer samtaler.

Basert på denne historien, så er det veldig lett og gjort i beste mening. Jeg sier ikke at foreldre ikke bryr seg. Det jeg har opplevd med alle foreldre jeg har snakket med, er at de er veldig glade i barna sine, de vil hjelpe dem så inderlig. Men det kan være frustrerende og krevende når de ikke når frem, og råd kan være en følelse av å gi de det de trenger.

Men med litt tålmodighet, litt nysgjerrighet, kan det bli litt lettere. Bare vær litt bevisst på om du lytter og hører hva de har å si. Kanskje du begynner å forstå ting annerledes, og nærmere sannheten.

Jeg pleier å vise dette bildet på neste slide. Hvor jeg snakker om hvordan jeg opplevde det å drive med idrett. Jeg viser et bilde hvor jeg spiller fotball, hvor jeg fortsatt har hår.

Nå er jeg skallet. Jeg pleier å få salen til å gjette hvem av de trodde var meg, og jeg blir veldig glad når de gjetter grønn drakt. Han har jo den manken! Men det har ingenting med saken å gjøre i det hele tatt, det er bare for å få litt humor.

Bildet beskriver hvordan jeg tenkte. Hvor jeg hadde mitt fokus og min kameralinse, og hvordan det påvirket meg.

Jeg ble nesten god. Toppen av karrieren var når jeg fikk prøvespille på juniorlaget til Lillestrøm i 17-18-årsalderen. Da hadde jeg tidligere landslagsspiller, André Bergdølmo, som trener.

Han spurte meg med lystig tone om jeg var klar for beeptest på første trening.

“Hehe! Ja, veldig!”, svarte jeg spøkefullt. Vel, han køddet ikke.

Jeg prøvespilte også for noen lag i 2. divisjon, men etter det kom det ikke flere sjanser.

Mange sier at hvis jeg ikke hadde hatt den kneskaden, hadde jeg virkelig slått gjennom! Hørt den før?

Jeg hadde ikke skader som hindret jeg. Det jeg hadde var et fokus. Som hele tiden dro meg ned. En fokusskade.

Jeg var så flink til å fokusere på tingene jeg ikke klarte, og det jeg ikke fikk til. I min egen linse hadde jeg feilene mine, det jeg ikke mestret, det jeg ikke lyktes med.

En idrettsutøver som ikke ser det de oppnår, det de gjør bra, det de har lært, hvordan de har vokst - hva skjer med mindsettet og hvordan spilleren ser seg selv?

Jeg forteller om ganger jeg har scoret tre mål i en kamp, men hatt en feilpasning i andre omgang som jeg ikke burde ha gjort.

Når kampen var over, var det den feilpasningen som fikk all oppmerksomheten. Det var det jeg fokuserte på.

Uansett hvor bra jeg gjorde det, fant jeg alltid noe å kritisere ved meg selv, noe som var dårlig, slik at jeg kunne forsterke historien om at jeg var ubrukelig.

Så andre kunne se meg og tenke, "Wow, Marius, du hadde en fantastisk kamp!", men når jeg tenkte på kampen, hadde jeg feilpasningene og det som ikke fungerte krystallklart i kameralinsen min.

Andre prøvde å gi meg positiv tilbakemelding, men jeg klarte ikke å ta det inn, fordi jeg bare så feilene.

Det å ha denne feilpasnings-mentaliteten, er noe jeg også har opplever med utøvere jeg coacher en-til-en. Jeg ser det så ofte.

Det er vanskelig, det er krevende å ha dette fokuset, og å bli bevisst på at vi har det, er veldig nyttig.

Når du forstår det, er det slik at hvis du ikke ser det du har oppnådd, det du har lykkes med, vil du mest sannsynlig lage en historie om at du er ganske dårlig.

For å endre denne historien, må du også se andre ting som er bra.

Være nysgjerrig på hva du har lært, hvilke små ting som fungerte eller gikk bedre enn før.

Å ha slike samtaler, være nysgjerrig i møte med det som skjedde, og ikke bare dramatisere det negative eller det positive.

Når det går bra, er det veldig lett å si: "Så flink du er! Du var så flink på kampen."

Men da er det viktig å spørre seg selv, hva var egentlig bra? For hvis jeg ikke ser det innenfor min egen linse, så er det vanskelig å ta inn og tro på.

Det er akkurat som når noen gir deg et kompliment, og du sier,

"Å, du er så snill."

Okei, hva er grunnen til at du syns det? Hva er det du setter pris på? Jeg aner ikke, så jeg må bare ta inn en generell beskjed, og det kan være litt vanskelig. Hjernen forstår det ikke.

Hvis du blir mer konkret på det du ser, og fokuserer på det du lykkes med, så er det også et supert triks.

Å aktivt tenke på ting du har lært, ting som har gått bra, er ofte veldig krevende, for det er noe helt nytt.

Men det er noe som kan hjelpe deg med å endre historien. Hvis du begynner å se de gode prestasjonene, det du lykkes med i situasjonene, de gode pasningene, måten du backet de andre - når du begynner å se at det også er en del av deg..

Da begynner du å endre måten du ser deg selv. Det ligger ALLEREDE der. Det er bare litt uskarpt nå. Jo oftere du legger merke til dette, begynner du å forme nye historier.

Jeg digger dette sitatet av Wayne Dyer:

If you change the way you look at things, the things you look at change.

Det gjelder alle som har en hjerne, og dette er noe ALLE KAN LÆRE.

Kunnskap om hjernen kan hjelpe deg med å tro på at det er mulig

Jeg pleier å vise en video av hjernen. Den viser hvordan hver gang du trener på noe, øver på noe, oppstår repetisjoner. Du ser at det dannes forbindelser i hjernen din, og du får nye veier til det du trener på, til det du fokuserer på.

Dette synes jeg var helt magisk å lære, for da innså jeg et veldig viktig faktum:

Jeg er ikke dum! Woohoo!

Dette var virkelig en aha-opplevelse.

Jeg trodde jeg var dårlig fordi jeg ikke fikk til ting med en gang. Men hva handler det egentlig om? Jo, det handler om læring. Jeg har ikke vært nysgjerrig nok.

Jeg har ikke trent nok.

Når du ikke mestrer noe, er det fordi du er dum, eller er det bare fordi du ikke har lært? Du har kanskje ikke lært de rette strategiene. Du har kanskje ikke lagt ned nok innsats. Du har kanskje ikke lært av de som er gode på dette, eller hvordan du kan starte fra det nivået du er på nå og gradvis bygge deg opp.

Det handler om å endre ordbruken din også. Det handler ikke om å kunne eller ikke kunne, for du vet ikke hvor mye innsats du kan legge ned fra nå av og fremover.

Innsatsen kan du kontrollere i stor grad. Men resultatet kan du ikke kontrollere like mye. Det er mange som ønsker seg gode resultater, men det er innsatsen, det du gjør, som fører til resultatene.

Bare ved å skifte fokus fra å ønske seg gode resultater til å spørre seg selv hva du kan gjøre for å påvirke det, kan du få fokuset til å hjelpe deg med det som gjør deg bedre, og ikke tenke for mye på konsekvenser.

Ved å ha fokus på noe du har kontroll over, noe du kan gjøre noe med, kan du føle at du kan påvirke din egen utvikling i stor grad, og det kan gi en følelse av mestring.

Forskning de siste årene har vist at det du trener på, kan faktisk endre hjernen din. For eksempel, hvis du aldri har strikket før og begynner å strikke, kan du faktisk se fysiske endringer i hjernen din relatert til de bevegelsene du utfører når du strikker.

Det samme gjelder for andre aktiviteter som sjonglering. Hvis du aldri har sjonglert før og begynner å trene på det, vil hjernen din faktisk endre seg.

Områdene som er ansvarlige for koordinasjon og hvordan du beveger ballene, blir sterkere. Det å vite at hjernen din faktisk endrer seg når du trener og øver på noe, kan være utrolig motiverende.

Du er kanskje ikke der du vil være ENDA, men hvis du fortsetter å øve, lære, eksperimentere og være nysgjerrig, er det utrolig hva du kan få til.

Det handler ikke om å bli den beste, men om å være nysgjerrig på hva du kan påvirke, hva som kan hjelpe deg, og hva som kan gi deg en bedre følelse av mestring og fremgang.

Et godt eksempel på dette er basketspilleren LeBron James. Han ble for en stund tilbake den mestscorende spilleren gjennom tidene i NBA, verdens største basketliga. Han ble spurt om hvordan det var å vinne denne tittelen.

Vet du hva han svarte? Han sa det var rart. Han har nemlig ikke fokusert på å score flest mål. Han har fokusert på å lede og bidra for laget sitt best mulig. Og scoringsrekorden var kun en konsekvens av å ha fokus på det han kunne påvirke.

Her kan du se intervjuet selv. Han inspirerer meg med sitt fokus og måten han bygger skoler og bruker stemmen til å bidra positivt i samfunnet.

Det handler om å fokusere på det som bygger deg opp, i stedet for å grave deg ned i negative tanker som ikke hjelper deg. Dette er trenbart, og hjernen din er et levende bevis på hver eneste dag.

Kraften av mindset

Jeg pleier å vise frem en liten tegneseriestripe fra "Tommy og Tigeren", hvor jeg illustrerer mindset i praksis.

I stripa har Tommy vært ute og bråket litt med tigeren. Når han kommer inn, møter han Marianne, en jente som er veldig flink på skolen. Han ser henne sitte og skrive, og spør henne hva hun driver med.

Marianne svarer at hun bare gjør litt lekser, fordi hun ikke forstod kapittelet de hadde på skolen, så hun leser det på nytt for å forstå det bedre.

Tommy svarer overrasket: "Hæ? Gjør du alt det arbeidet?" Marianne svarer: "Ja, men nå skjønner jeg det jo." Tommy reagerer med: "Åh, jeg pleide å tro at du var smart, jeg."

Dette er et godt bilde på noe viktig. Det er en grunn til at noen lykkes, og det er sjelden bare på grunn av medfødte evner.

Selv om du kan ha visse ferdigheter og egenskaper som støtter visse ting, handler det mest om trening, læring og utvikling.

Når du forstår hvorfor du lykkes, blir det også lettere å tro på seg selv.

Vi har allerede berørt dette med tankesett og fokus tidligere. Hvor du har din "kameralinse", altså hva du fokuserer på, påvirker deg.

Jeg avslutter vanligvis med konkrete øvelser, og en metode jeg ofte deler, er inspirert av forskningen til Marilee Adams. Hun har utviklet et konsept som kalles "question thinking", hvor essensen handler om å stille de gode spørsmålene som hjelper deg med å rette fokus på læring.

Hjernen din leter automatisk etter svar når du stiller deg selv et spørsmål.

Det er interessant å merke seg hvilke spørsmål som dukker opp i hodet.

For eksempel, når jeg spilte fotball, hvis jeg gjorde en feil, var det første spørsmålet som dukket opp vanligvis: "Hvorfor er jeg så dårlig?"

Men noen gjør en feil og stiller seg spørsmålet: "Hva kunne jeg gjort annerledes neste gang?"

Å være nysgjerrig på hvordan man kan forbedre seg, kan føre til modighet og vilje til å prøve igjen.

Jeg innså at mine egne spørsmål avslørte et veldig "fixed mindset", noe som begrenset meg.

Men når jeg klarte å snu tankesettet mitt og tenke på hvordan jeg kunne forbedre meg neste gang, fikk jeg ut mer av mitt potensial.

Å være mer offensiv i tankesettet, å fokusere på læring og hvordan man kan forbedre seg, er noe som kan trenes opp. Heldigvis.

Dette fører oss tilbake til hjernen. Vi kan trene oss til å fokusere annerledes og stille oss selv nye spørsmål.

Jeg kaller dette å gå fra en "offermentalitet", hvor man skylder på andre og ikke legger ned innsats, til en en offensiv mentalitet. Som fokuserer på læring.

Spørsmål som "Hvorfor er jeg så ubrukelig?" og "Hvem kan jeg skylde på?" fører til et låst mindset som begrenser potensialet. Mens spørsmål som "Hva kan jeg lære?" og "Hva kan jeg gjøre annerledes neste gang?" fører til vekst og utvikling.

Når du fokuserer på hvordan du kan forbedre ting, kan du få mer ut av potensialet ditt. Hvis du graver deg ned i negative tanker og tenker på hvor dårlig du er, blir det vanskelig å være modig og få ut potensialet ditt.

Det er lett å havne i en negativ spiral som hindrer deg i å utvikle deg. Istedenfor kan du trene opp et nytt fokus ved å stille deg selv nye spørsmål. Dette kan hjelpe deg med å være mer offensiv istedenfor å føle deg som et offer, og å skifte perspektiv.

Dette er en form for mental trening som virkelig kan være til nytte. Det handler om å bli bevisst på hvilke spørsmål du stiller deg selv. Når du stiller deg selv nye spørsmål, får du også nye svar.

Hjernen vår er designet for å svare på spørsmål, og når du stiller deg selv positive og konstruktive spørsmål, kan det påvirke hvordan du tenker og tar action.

En øvelse jeg pleier å gjøre med grupper handler om å bli bevisst på hvilke spørsmål vi stiller oss selv i ulike situasjoner. Når vi blir bevisste på tankene våre, kan vi endre dem. Dette kalles metakognisjon. Ved å observere tankene våre kan vi gå fra å være ubevisste til bevisste, og dermed får vi muligheten til å endre dem.

Et eksempel kan være hvordan du reagerer når en idrettsutøver ikke hører på deg som trener.

Hvis du stiller deg selv spørsmålet "Hva feiler det deg?", kan det føre til frustrasjon og manglende lyst til å fortsette å bidra.

Men hvis du i stedet spør "Hva kan jeg gjøre for å få deg til å høre?", kan det føre til nye strategier, optimisme og motivasjon.

Det spennende her er potensialet du får ut av å ha en positiv og konstruktiv tankegang.

Det er helt normalt å havne i negative tankebaner av og til, men det er viktig å ha verktøy og strategier for å komme seg ut av dem. Det finnes alltid et alternativ til å være fanget i negative tankemønstre, og det er det som er så viktig å være klar over.

Dette er selve magien. Det er nøkkelen til å gjenfinne gleden, mestringen og de gode følelsene, og vite at det er mulig.

Ved å fortsette å trene fokuset ditt, stille deg selv de gode spørsmålene og reflektere over det du har lykkes med, lærdommer og muligheter for forbedring, vil du begynne å tro mer på deg selv og på at du kan oppnå det du ønsker.

Det er vanskelig å ikke tro på konkrete komplimenter. Når noen gir deg en spesifikk tilbakemelding på noe du har gjort bra, blir det vanskelig å ikke tro på det.

Å motta konkrete tilbakemeldinger hjelper oss med å styrke vår egen tro på oss selv og våre evner. Øv deg på å gi dem til andre, og ikke minst gi de til selv.

Var dette nyttig å lære? Jeg vil gjerne høre tilbakemeldinger fra deg og om du vil lære mer. Jeg kunne snakket og skrevet om dette i timesvis, men siden jeg jobber med fokus kan jeg ikke gi deg alt på en gang. Da går det inn det ene øret og ut det andre.

Men jeg er nysgjerrig. Fordi jeg drømmer om at kunnskapen skal nå ut til fler, og del gjerne videre med andre som jobber med utøvere.

Vi må bli bevisste på vårt fokus, trene opp vår mentale styrke og støtte hverandre med konkrete tilbakemeldinger og nysgjerrighet som bidrar til å styrke vår tro på oss selv.

Ved å trene fokuset vårt og jobbe med dette over tid, bygger vi opp vår mentale styrke som hjelper oss med å takle utfordringer og være den beste versjonen av oss selv.

Jeg har lagt merke til at alle utøverne jeg har jobbet med prøver sitt beste, og ofte handler det bare om å lære seg å tenke annerledes og styre fokuset mot det positive for å finne gleden og mestringen igjen.

Her er en liten oppsummering av alt:

Du har et fokus - og du kan styre det.
Hjernen din er formbar, og kan endres fra idag.
Stiller du deg selv nye spørsmål, får du nye svar.
Nysgjerrighet er en superkraft for å forstå hverandre.
Husk å ha det gøy og fokuser på det du kan gjøre noe med.

La oss spre kunnskapen om en bedre måte å tenke på, sånn at flere kan kjenne på glede og mestring igjen.

Jeg opplever at mange blir altfor seriøse og alvorlige, og det gjør at de tilslutt blir dritlei og gir f i alt som har med idrett å gjøre.

La oss unføkke dette fokuset, og gi verktøyene som hjelper dem med å vokse.

Når du er klar for å trene fokus, er dette måter jeg kan hjelpe deg:

#1 Ninjafokus: Onlinekurset som tar deg fra overveldet til fokusert på under 2 timer. Bli mindre distrahert og gjennomfør mer av det som er viktig for deg.

#2 Heart Mentality: et treningssenter for hodet som jeg er medgründer i. Her får du lagfølelse når du jobber med dine drømmer og personlig utvikling.

#3 1-1 Fokuscoaching: Jeg tilbyr coaching for å hjelpe deg med klarhet på fokus og sikre at viktige mål og prosjekter blir gjennomført.

Hvordan hjelpe idrettsutøvere med fokus og tro på seg selv - strategier fra foredraget mitt